av I Nittedal finner vi fire natur-reservater: Karlshaug, nordvest for Ørfiske-vannet, fredet så tidlig som i 1922, Slåttemyra som fikk sin vernestatus i 1981, Rundkollen som er det største av verneområdene, ble naturreservat i 1993, det siste området som fikk status som naturreservat var Slattumsrøa i 2008.
Et felletrekk ved de tre første områdene er at de har innslag av myrstrekninger. Mens myrene på Karlshaug og Rundkollen er næringsfattige, er Slåttemyra helt annerledes.
I den oversikten over verneområder i Oslo og Akershus som Fylkesmannens miljøvernavdeling sendte ut
i 2002, er Slåttemyra beskrevet slik:
«Svært rik og mellomrik jordvannsmyr, med en usedvanlig artsrik og interessant flora. Myra skjøttes årlig med slått.»
Mange nittedøler har etter hvert lært å kjenne Slåttemyra som ligger ikke langt fra jernbanelinjen mellom Movatn stasjon og Nittedal stasjon. Et viktig bidrag til å spre kunnskap om denne spesielle myra er det årlige orkidétreffet i månedsskiftet juni-juli. Da møter det fram mye folk.
Som navnet sier, har myra vært brukt som slåttemark. Her høstet oppsitterne på Laskerud og senere de på Sørli høy. Slåtten opphørte en gang på 1950-tallet. Myra ble også brukt som beite. Da det ble slutt med slåtten og beitedyra forsvant, startet gjengroingen. Botanikerne oppdaget Slåttemyra som rikmyr så sent som i 1970, og i 1981 ble den naturreservat.
Men etter fredningen skjedde det lite. Gjengroingen fortsatte, og det ble aldri laget noen skjøtselsplan fra vernemyndighetenes side. Midt på 1990-tallet var gjengroingen kommet så langt at enkelte stilte spørsmål om Slåttemyras vernestatus burde opphøre. Det var da Tor Øystein Olsen, botaniker og etter hvert den største Slåttemyr-entusiasten, dukket opp.
I 1994 startet arbeidet med å lage en plan for rydding og skjøtsel av myra, og i 1997 begynte det praktiske arbeidet. I løpet av de de neste årene er storvokst skog i randsonene og ute på myra fjernet. Men ennå gjenstår det å rydde noen områder. Olsen kaller det som har vært gjort, og som gjøres på Slåttemyra, et restaureringsarbeid.
Slåttemyra er et kulturlandskap, formet av generasjoners bruk. I nesten femti år holdt naturen på å ta tilbake den myra som brukere i hundreder av år hadde holdt i hevd. Bit for bit gjenskapes nå planmessig og systematisk det gamle kulturlandskapet, og det pleies ved at gresset på myra slås hvert andre eller hvert tredje år, altså på samme
måte som man høstet den i tidligere tider.
Hva er så resultatet av dette møysommelige arbeidet?
Først og fremst er det rike plantelivet som førte til at myra blir tatt vare på. Mer enn 200 forskjellige planter er funnet i naturreservatet, mange av dem er sjeldne. Det finnes for eksempel hele 13 forskjellige orkidéarter der. Skøtselarbeidet som nå er i god gjenge, er ingen selvfølge. Tor Øystein Olsen understreket i 2002 at det trengs forståelse og støtte ikke minst hos vernemyndighetene for det arbeidet som gjøres, det trengs hjelpende hender, og det trengs økonomiske midler. En generøs, privat sponsor gjorde det mulig for Olsen å bruke all sin tid på Slåttemyra og på verneområder i Maridalen. Uten denne sponsoren hadde ikke restaureringen av Slåttemyra kommet dit den er i dag.
Prosjekt Slåttemyra er i motsetning til de fleste andre prosjekter ikke tidsavgrenset. Stopper skjøtselsarbeidet opp, starter gjengroingen samtidig. De tyngste takene med å fjerne stor skog er kanskje tatt. Nå må området skjøttes slik at det rike plantelivet kan utvikle seg videre.
Vi i Nittedal kan være stolte av og glade for at Slåttemyra igjen er hva den en gang var. Den beste måten vi kan vise vår respekt for utført arbeid på, er å oppsøke dette vakre området til alle årstider. Da forstår vi bedre at et slikt område er en del av naturarven, men enda mer en del av kulturarven fra de som bodde og bygde Nittedal før oss. Det har Tor Øystein Olsen, hans sponsor og hans hjelpere fortjent!
Sverre Ringard, Nittedalsguiden 2003 (redigert 2015) Foto: Hugo Parr
