Karl XII’s dragoner

1716

«Det var i mars måned i 1716, at svenskekongen «Karl den tolvte» ville ta Norge. Han hadde lagt opp en listig plan og sendte mange hundre dragoner med offiserer nordover fra Christiania i retning Hakadal, som skulle videre til Hadeland.
Derfor kom det «ubudne gjester» til Hakadal på kvelden den 26. mars, og forlangte husrom og mat. Den svenske hæren var truende, og folk kunne ikke nekte dem noe. Bøndene i bygda var ikke forberedt på kamp og måtte levere ut skinker og pølser som hang på stabbur og loft. Det var flere hundre soldater som skulle tilbringe natta på Kirkeby, noen kom i hus og andre lå ute i medbrakt felttelt. De høyere offiserene forlangte forpleining på Hakedals Verk. Vertinnen på Verket, enkefru Robsahm måtte motvillig ta imot fienden, de svenske offiserene ville spise og sove.

De skulle videre neste dag, underveis til et avtalt mål. Offiserene snakket fransk seg imellom, de kjente seg trygge på at ingen forsto hva de snakket om. Fru Robsahm hadde datteren Else og hennes mann Søren Løchster boende. De hadde flyktet fra Christiania på grunn av Karl den tolvtes beleiring der. At svenskehæren skulle komme til Hakadal, var uventet: Med ett var de omgitt av fienden igjen, men denne gang kunne fru Robsahms svigersønn gjøre noe, for han forsto det som ble sagt av offiserene på fransk. Han forsto at det var dramatisk for Norge. Offiserene hygget seg der de satt ved bordet, spiste og drakk, de røpet seg ved å snakke om krigsplanen.

Søren Løchster måtte gjøre noe for å stoppe dem. Raskt ble bygdas beste skiløper spurt om å utføre et viktig oppdrag, for han måtte løpe på ski med et brev igjennom skogen, sørover til den norske generalen som oppholdt seg ved Gjellebekk Skanse i Lier med sine tropper.
Skiløperen ble utstyrt for ferden, han måtte ta seg fram alene igjennom skogen. Han startet om morgenen den 27. mars klokka 9. Han ga seg ikke tid til hvile, spise kunne han, mens han gikk. For han var beordret til å gå dag og natt! Den norske generalen måtte få vite om fiendens listige plan, så fort som mulig. Skiløperen gikk alt han maktet og nådde fram klokka tolv neste dag, den 28. mars, da hadde han gått 90 kilometer på ski, og brukt 27 timer for å overbringe det viktige brevet.
Brevet fra Søren Løchster til general Lutzow kom fram akkurat i tide, for å redde Norge fra Karl den tolvtes dragoner. Brevet hadde denne ordlyden:

«Herr General!
Det meddeles herved at i natt lå ved Kirkeby cirka 1000 svenske dragoner. Deres anfører er oberst Løwen.  Ganske tidlig, før soloppgang, red de til Hadeland og vil via Ringerike ta seg frem til Drammen. Svenskene har til hensikt å omringe skansen ved Gjellebekk og å angripe de norske tropper i ryggen. De har god rede på veiens lengde og vet nøyaktig hvor skansen ligger. Dette er det jeg har fått kjennskap til og som jeg herved gir Dem underretning om. Overbringeren av dette brevet beordres til å gå dag og natt».  Hakedal Verk, den 27 mars 1716, klokken 9 morgen.

Søren Løchster
Søren Løchster, hadde i sin ungdom vært soldat i fransk tjeneste. Det kom til nytte, da han rømte fra Karl den tolvtes beleiring i Christiania, til Hakedal Verk. Den dyktige og sterke skiløperen fra bygda, som vi ikke kjenner navnet på, maktet å gå sitt livs mest krevende løp, han reddet landet vårt med sin innsats».

Denne teksten er et utdrag fra spillet «Etterklang» som ble skrevet for Hagen barneskole i Hakadal av Marit Aabel i 2008. Gjengitt med hennes tillatelse.

Tilleggsinformasjon:

Her er tilleggsnotater skrevet av Knut Røsjø som stod på trykk i Skytilen nr 1, 2015 etter at medlemsbladet for Romerike Historielag tidligere hadde gjengitt en tekst fra vår side. Denne teksten var en ren avskrift av minneplatten ved Hakadal kirke, og inneholder mange faktafeil:

«I «Skytilen» nr. 4, 2014 er det en artikkel om Karl XII i Hakadal.  Her har det nok vært misforståelser. Ved første øyekast kan det se ut som om Karl XII virkelig var i Hakadal, men det ble raskt bekreftet at han ikke var der personlig. Det står at hovedkvarteret til den svenske avdelingen på 600 dragoner var ved Hakadal prestegård, men det har aldri vært noen prestegård i Hakadal. Hovedkvarteret var riktignok i nærheten av Hakadal kirke, men ved gården Kirkeby. Offiserene hadde tatt opphold på Hakedals Verk. Svigersønnen til eieren, overrettsadvokat Søren Løchster i Christiania, var på gården på den tiden. Han forsto fransk og overhørte offiserenes planer. Han fikk derfor sendt en mann til Gjellebrekk skanse i Lier for å forberede dem på svenskenes ankomst om noen dager. Historien om en prest som hadde vært leiesoldat i den franske hær, virker noe underlig i forhold til hva vi kjenner til fra tidligere beskrivelser av situasjonen.

Slaget på Bjørgeseter, ledet av Gregers Granavolden med 60 bønder fra Hadeland, mot 600 svenske dragoner, er vel kjent. Minnestøtte over slaget i 1716, og fra siste krig, står godt synlig ved gamleveien, sør for Grua. Svenskene møtte motstand også ved Klekken, og der falt to norske, Tor Hovland og Pål Putten. De har fått en minnestøtte på en haug like sør for Klekken. Anne Kolbjørnsdatter, gift med presten Rasmus, ved Norderhov kirke, burde vel også være nevnt for sin innsats, som spilte en betydelig rolle i kampen mot svenskene».

Her er en kort tekst om hvem Karl XII var, hentet fra svenske kilder:

«Karl XII svensk kung 1697 och samma år förklarad myndig, son till Karl XI. Karl invecklades 1700 i krig med Sachsen-Polen, Danmark och Ryssland, som varade under hela hans regering. Efter snabba segrar över Danmark och Ryssland förlade Karl krigsskådeplatsen till Polen, där han 1702 i slaget vid Kliszów besegrade August II av Sachsen, vilken avsattes. I förbund med den nye kungen Stanislaw Leszczynski sökte han sedan besegra den ryske tsaren, Peter den store. Segern vid Holowczyn 1708 följdes av nederlaget vid Poltava 1709, varefter Karl tvingades fly till Turkiet, där han sökte förmå sultanen till krig mot tsaren. Efter kalabaliken i Bender 1713 företog Karl 1714 sin berömda sträckritt över kontinenten till Stralsund (2 175 km på 14 dagar).

Vid Stralsunds fall 1715 begav sig Karl till Sverige, där han, fast besluten att fortsätta kampen, började mobilisera landets alla resurser, biträdd av baron Görtz. Rikets finanser var emellertid ansträngda till det yttersta och krigströttheten allmänt utbredd. 1718 ryckte Karl in i Norge, där han stupade vid belägringen av Fredriksstens fästning, Fredrikshald (nuvarande Halden). De rykten om lönnmord (bl a den dödande «kulknappen»), som snart kom i omlopp har varken bekräftats eller slutgiltigt vederlagts.
Sitt storpolitiska maktspel genomförde Karl med stor hänsynslöshet.»