av Sommeren 1858 ble det, så vidt man vet, første forsøk på fabrikkmessig ysting av melk gjort her i landet, da noen menn i Nittedal med tilskudd fra Selskapet for Norges Vel opprettet «Nitedal Ysteri». Det var tenkt at bygdens oppsittere skulle kunne kjøpes melk og ost daglig både vinter og sommer. Beliggenheten for ysteriet kjenner vi ikke.
Av Per Ruud
Målet for dette forsøksanlegget var å få visshet om man ved fabrikkmessig ysting kunne oppnå en høy innkjøpspris for melken, slik at bonden ville se fordelen med bedre stell av kreaturet. Hvis dette var vellykket var målet å få anlagt et ysteri i stor målestokk. På grunn av dette måtte man helst unngå utgifter til anlegget, man leide derfor et bryggerhus som også hadde et værelse hvor yste-pikene skulle bo, og en bod for oppbevaring av osten.
Et nytt ysteri ble planlagt oppført på Slattum Gård’s grunn (se tegning) som er en videreføring av det opprinnelige ysteriet fra 1858 som nå ble nedlagt. Et eget aksjeselskap ble dannet med en aksjekapital på 7.500 spesidaler, og man skulle beholde det samme navnet «Nitedal Ysteri». Ut fra erfaringene med det første ysteriet er det grunn til å anta at mange av ulempene kunne fjernes, og at man med de nye lokalene vil kunne oppnå god inntjening.
Da ysteriet ble omtalt i Illustreret Nyhedsblad nr. 46 i 1860 var det nye ysteriet ikke påbegynt, man hadde kun tegninger å forholde seg til. Det var store planer for ysteriet som etter sigende skulle ha ost som smakte bedre enn hollandsk edamerost. Om planene ble realisert vites ikke.
Vi vet i alle fall at virksomheten ikke fikk lang levetid. I 1865 var det landhandleri på stedet, og vi kan ikke høre mer om ysting. Senere var det garveri på stedet, og bygningen brant ned ca 1915.
Per Ruud har skrevet en grundig artikkel om meieret, les artikkelen her:
Nittedalspionerer i osteproduksjon
Visste du at nittedalsbøndene var blant pionerene i norsk osteproduksjon? På sitt fellesanlegg, Nitedals Ysteri, beliggende på Søndre Slattum grunn ble det i en liten tiårsperiode i 1850-60-årene produsert blant annet Nitedalsost.
I februar måned i 1858 gjestet reiseagronom A. T. Christensen Nitedal Sogneselskab, og i foredraget han holdt, luftet han tanken om å starte et fellesanlegg for mottak av melk for viderebehandling til ost i bygder der det var vanskelig å finne avsetning av helmelk til en brukbar pris. Han antok også at Selskapet for Norges Vel ville være villig til å støtte et slikt foretak.
En som straks grep tanken, var den nye eieren av Markerud gård, kristianiamannen, agent Johan Laurids Sundt. Han var den første eieren som bosatte seg på gården og er mest kjent som den sentrale aktøren i byggingen av Nitedal Tændstikfabrik, men mannen hadde tydeligvis sans for mer enn fyrstikkproduksjon. Bøndene er ikke kjent for å snu seg så fort, men Sundt fikk med seg to bønder pluss soknepresten og fikk innredet ysteri i en bryggerhusbygning han selv eide. Byråkratiske hindringer var det tydeligvis ingen av, for alt den 26. juli i samme året, 1858, begynte ysteriet sin virksomhet med Agnethe Tøstrum som ysterske.
Starten i bryggerhuset var beskjeden. Første dagen ble det levert i alt «94 potter melk fra interessentene, 2 Gaardmænd, 1 Husmand, og 1 Skolelærer, men Mængden tiltok daglig sa allerede den 31te Juli havdes 1591/2 Pott nysilet Morgenmælk til ysting.» (Pott var eldre mål for flytende varer og var i Norge 0,96 liter.)
I overslaget av det daglige inntaket av melk var husmennene ikke medregnet idet en mente at deres melkemengde ikke var større enn de trengte til eget bruk, og levering til Kristiania av så små mengder var utenkelig. Det viste seg imidlertid snart at ysteriet kunne være av like stor betydning for disse som for gårdmennene, og som eksempel ble nevnt Johannes Sannum under Moe, som hadde klart å spare opp sitt tilgodehavende «saa han havde kunnet hæve flere Spd. af Gangen» ( En speciedaler = 4 kr.)
Utvidelse
Etter driftsåret 1859 ble det klart at bygging av egen meieribygning var helt nødvendig dersom anlegget skulle kunne ekspandere. At en del av osten var blitt beskadiget i ostebua, var også en medvirkende årsak . Driftsoverskuddet var 312 speciedaler.
En ble nå enig om å stifte et aksjeselskap med aksjekapital på 150 aksjer a 50 speciedaler. I tillegg ytet Selskapet for Norges Vel et lån på 1000 speciedaler til 5% rente. Den gang var dette billige penger.
Lokalisering
Tomta som ble valgt til ysteribygget, lå på Søndre Slattum, som da var eid av N.O. Young på Aas i Hakadal. Han hadde flere eiendommer i Søndre på denne tiden. Den lå like inntil hovedveien nordover bygda fra før 1872, og på østsiden av denne, et kort stykke nordenfor nedkjørselen til Slattumgårdene. Sentral plassering må en kunne si, etter den tids forhold. Det er lite trolig at dette var en eiendomstomt da den ikke er nevnt blant utskilte tomter under Søndre Slattum. Litt størrelse måtte denne tomta ha hatt, for vi hører at det både ble sådd korn og satt poteter der. Bygningen var i en etasje og ser ut til å ha hatt ganske stor grunnflate. Ved hver ende var det et uthus. Pilarer og murrester kunne vi som skolebarn på Slattum skole iaktta i 30-årene da vi noen ganger etter skoletid gikk gamleveien nordover bygda. I dag er det hele under asfalt.
Produksjon
Alt tyder på at driften i 1860-61 må ha gått bra, for lånet fra Norges Vel ble nedbetalt. Driften foregikk nå i det nye meierihuset, den innmålte melkemengde økte og var oppe i 240 potter pr. leveringsdag. De første meierier tok ikke imot kveldsmelk da en fryktet sur eller på annen måte skadet melk. Dette måtte skape problemer for leverandørene når de selv måtte ta seg av kveldsmelken. Driften gikk nå med overskudd, men noe av dette gikk tapt da en del bedervet ost måtte selges billigere. Osteslagene som ble produsert var edamerost, litt gouda som ble kalt stelzerost, nittedalsost og mysost. Etterspørselen etter nittedalsost sies å ha vært så stor at ysteriet ikke kunne etterkomme bestillingene. Smørproduksjonen hadde ikke så stor betydning de første årene, og vi hører lite om dette fra vårt ysteri. Men omkring 1865 økte interessen for kombinasjonen smørproduksjon og ysting av magerost, gjerne nøkkelost. I starten var fetosten den viktigste.
Det litt spesielle med nittedalsmeieriet var at det var det første fellesanlegg som tok imot melk hele året. De andre, som for eksempel det i Rausjødalen i Tolga, var setermeieri. For disse anleggene ble veiene lange og transportutgiftene store. Osten måtte lagres fra september til mars, og rommene var ofte dårlige.
Mot avvikling
Ysteriet i Søndre vakte oppmerksomhet og fikk besøk av folk fra bygder som tenkte på liknende etablering. I 1860 kom tre nye ysterier i gang: Ringerike, Ramnes og Brøttum. Driften i Nittedal pågikk utover i 1860-årene, men også vårt ysteri led samme skjebne som mange andre. For å spare ble det nyttet ystepiker som faglig ikke var dyktige nok. Passet under lagringen var heller ikke god nok. Ut i året 1867 var det slutt på det hele, og inventaret ble solgt til et anlegg i Nannestad.
Huset ble stående og etter hvert nyttet til andre virksomheter. Mot slutten av århundret drev August Torgersen Skøien garverivirksomhet der. Da ble stedet kalt garveriet. En såkalt frihandler, i motsetning til kjøpmannshandel, drev her, og det var også bolighus. Først på 1900- tallet brant huset ned. Navn har en evne til å leve videre, selv om kilden for det er borte. «Ysteriet » ble betegnelsen for Haugen landhandleri like ved, helt opp i 1930-årene og den krappe veisvingen akkurat der het «Ysterisvingen».
Selv om ysteridriften ble en kortvarig seanse, vil vi se virksomheten i en sammenheng: Et driftig jord og skogbruk På Markerud laget en fyrstikker, og nede ved elva lå Slattum Bruk- Slattumsaga. Det var liv og driv i Søndre.
Kilder:
Paul Borgedal: Norges jordbruk i nyere tid. Bind III
Budstikken, et maanedstidskrift I 1859. Utgitt av Selskapet for Norges Vel.
