av – fra Asbjørnsen og Moe Norske folkeeventyr 1
En vakker lørdag i november i 1836 kom jeg til min gode venn proprietæren i Nittedalen. Det var temmelig lenge siden jeg hadde vært der, og da han ikke er den mann som tar imot en gammel venn med et nytt ansikt, så måtte jeg bli og spise middag og drikke kaffe, noe som kom vel med efter den to mil lange vandring fra byen. Kaffebordet var knapt satt bort, før der kom flere kjenninger fra prestegården. Efter husets skikk ble der brakt inn punsj, passiaren ble livlig, vi så så flittig til glassene, og jeg så så tidt i den vakre datterens klare blå øyne, at jeg nesten glemte jaktturen som var avtalt til søndag, over i Gjerdrum. Solen sto alt i åskanten, og hvis jeg ville nå frem mens folk var oppe, var det ikke å tenke på å gå den lange veien, først om Dals kirke opp til Midtskog, og derfra gjennom største delen av Gjerdrum, den dårlige veien over Myrersletten, som nu måtte være dobbelt slem og kronglet, efter den friske novemberkulde vi hadde hatt. Jeg gikk da opp til Nybråten, den nærmeste stuen under åsen, et stykke ovenfor kirken, og fikk fatt på gamle Matthias skytter, som straks var ferdig til åfølge og vise meg benveien over åsen, når han «først hadde fått seg et stykke tobakk i kjeften».
Det var en deilig aftenstund. På vesthimmelen glødet ennu det vinterlige aftenskjær. En lett kulde ga luften den friskhet som stundom gjør våre novemberdager så herlige. Fra bekken steg dunster opp og rimet trærne, så grenene lignet sølvkrystaller.
Vi gikk raskt avsted, og efter en sup av jaktflasken fikk den gamle snart munnen på glid.
Han pratet om alt mulig, om jakt og jaktvesen, og om hvor urimelig det var at Ola Gjørtier, som var Gjerdrum-sokning, skulle sette opp fuglestokker i Solbergmarka; dertil fikk jeg historien om de ni bjørnene som Matthias skulle ha skutt, hans reise til Hallingdal da presten flyttet, og en mengde bare altfor sanne bemerkninger om hvor ille og ufornuftig Gjerdrumsokningene fór med almenningen sin, og meget mere som jeg nu ikke minnes. Da vi kom på Askvangen, var forlengst hvert spor av dagen forbi; bare månen, som nettopp hevet seg over synsranden, kastet et usikkert skinn mellom tretoppene. Som vi gikk forbi den forlatte seterhytten, kom vi formodentlig over et friskt harespor, for hundene begynte å bli urolige i kobbelet.
«Nå gjelder det om kobbelet er sterkt,» sa Matthias, som holdt igjen det beste han kunne; «for det er inte rektig her.»
«Det kan du ha rett i,» sa jeg, «for det er ikke skytelyst; var så sant månen oppe over tretoppene, skulle du snart få høre en riktig los.»
«Ja, det kan nok væra,» svarte han, og så seg forsiktig tilbake til seteren, «men dom sier at huldra skal holde til her på disse tider.»
«Ja så, har du kanskje selv sett henne?»
«Nei, her har je aldri fornummi a,» sa han.
«Men hvor har du sett henne da, Matthias?» spurte jeg nysgjerrig. «Du tror da sikkert at det er slike underjordiske til, hører jeg?»
«Ja, skulle je inte tru det som står å lesa om i Skrifta?» svarte han. «Da Vårherre nedstøtte de onde englene, så falt noen til helvete, men dom som inte hadde synda så grovt, dom er jo i lufta og under jorda og i havet, veit je. Og ellers har je også ofte både hørt og sett slikt i skau og mark.»
«Det må du fortelle meg om, Matthias,» sa jeg, «vi har slikt slag å gjøre mens vi går.»
«Ja, har De hau til å høre, så kan je nok tala om det,» svarte han og begynte.
«Ja, den fysste gongen je fornam huldra, da kunne je vel væra så en åtte, ni år gammal, og det var enda oppe på storveien imellom Bjerke og Mo. Je kom gåandes etter veien, for je hadde vøri borte et ærend for far min; så kom det et stort vakkert kvinnfolk midt etter myra, på den høgre sia av veien; der er det enda fullt av blauthòl og vidjukjerr. Je minst det så grant som om je såg ‘a for aua mine nå i kveld, for det kunne vel væra så pass lyst som nå; brun stakk hadde a og et lyst skaut og i venstre handa en bunding, og vakker var a; men hu gikk midt etter myra, og vidjukjerr og myrpytter vørte hu aldri det grann; hu gikk som dom aldri skulle vært der. Je såg på a me’ je gikk bortover veien, men da je kom et stykke lenger fram, og det var kommet en bergrabb imellom så je inte såg a lenger, så tenkte je: det er da for gæli at mennesket skal gå der og vasse i myra, du får da gå opp på rabben og si til a at hu er gått av veien. Je opp; men det var inte anna å se enn månen, som skinte på vasspytta i myra, og så kunne je nok skjønne at det hadde vært huldra.»
Det forekom meg at det skulle mer til å skjønne det var huldra; men jeg beholdt mine tvil for meg selv; for jeg forutså at innvendinger ikke ville rokke hans tro, men bare lukke munnen på ham. Jeg spurte derfor bare om han ikke oftere hadde sett noe slikt.
«Jo, je har nok det; je har sett mangt og mye, og hørt mange underlige lyd i skau og mark,» sa Matthias. «Je har ofte hørt banning og prat og synging; til andre tider har je fornummi så gild musikk at je aldri kan si hå gild han var. Men så var det en gong je var ute på fuglelokk – det kunne vel væra mot enden, så i slutningen av augusti måne, for blåbæra var gjord og tyttebæra tok til å bli rau – je satt utmed en sti på ei tuve ne-imellom noen busker, slik at je såg ne-etter stien og et lite dalsøkk, og der var det enda fullt med lyng og tuver; neafor var det noen mørke berghòl. Je hørte høna kakla ne-i lyngen, je lokka og tenkte: får je se deg nå, skal du ha kakla siste gongen. Men så fekk je høre det kom noe tuslandes bak meg på gangstien. Je såg meg ikring, og det var en gammal mann; men det rareste var at han hadde liksom tre bein, og det eine hang og dingla mellom de to andre, me’ han gikk ne-over stien. Ja, han gikk inte rektig heller, det var liksom han glei, og borte vart ‘n i et av de mørkeste avhòla ne-i dalen. Je skjønte det, at je inte hadde vøri aleine om å se’n, for straks etter kom århøna hukandes fram ved ei tuve, skakka på hue og gjorde lang hals og gløtte forsiktig ne-etter, der mannen vart borte. Men da kan det vel hende je fekk børsa til auet, je au; det small, og der låg a og flaksa med venga.
Det var nå det. Men så var det en gong hime i Laskerud – det var inte lenge etter den gongen je såg huldra oppe på storveien. Det var enda en julekveld. Je og brørne mine fór og akte på slodde og gjorde snømann bortved en liten bergknatt; og der er det inte rektig fritt for underjordiske, skal je si. Ja, vi lekte og styrte vi, som De veit bån gjør, og det lei alt noe utpå kvelden; yngste bror min var inte mer enn fire, fem år gammal, og skreik og hoja og var glad. Men rett som det var, så sa det i berget. «Gå himatt nå!» – Å nei, vi blei vi, for vi syntes det var tidlig ennå. Men det varte inte lenge, så sa det igjen: «Gå-him straks nå!» – «Nei hør nå,» sa veslebror min, for han hadde inte bær’e vett enn å tala om det han, «nå sier dom borti berget, vi skal gå him!» Vi ga oss inte lel vi, men dreiv på å styre og ståke; men så skrek det rektig slik i med ett at det flaut dott i øret på oss: «Går De inte himatt straks på timen, så skal je -.» Mere hørte inte vi, for vi fekk slike føtter under oss at vi inte stansa før vi var utafor stuedøra.
Så var det en gong – men det var lenge etter, vi var vaksne alle i hop den gongen – det var en søndags morrå je og bror min kom him, vi hadde vøri ute og fiska om natta, så fekk vi høre slik fresk los i Solbergmarka, det var så mange bikkjer, og han låt så vakkert. Je var trøtt og gikk inn og la meg; men bror min sa han syntes det var slikt blankt vær, han hadde hau til å høre på losen. Rett som det var, så var det tap. Han gikk da bortover, for han tenkte han kanskje kunne få se haran, eller få skremt ‘n opp att. Men da han kom bort imot en stubbe, så sto det en raumåla bygning midt for ‘n så stor og gild, men alle vinduene sto på skakke og dørene med. Han undres nok på hå det kunne væra for en bygning som låg der; han trudde han skulle væra godt kjend der au, men den hadde ‘n aldri sett før. Frammafor bygningen låg ei stor myr; der ville ‘n gå over og se litt bæ’re på huset. Folk var inte å se. Så tenkte ‘n ved seg sjøl at han fekk gå him og snakke til meg og få meg med bort.»
«Å, der var skade,» sa jeg; «at han ikke kastet stål eller fyrte over den, for gevær hadde han saktens med, og før dere kom tilbake, var vel altsammen borte?»
«Ja, det kan De si,» sa Matthias; «hadde det vøri je, så hadde je skøti midt inn i bygningen, men han vart reint huegælen han. Men nå skal De høre, det gikk verre enda; da han var kommen midt ut på myra, var det så fullt med folk at han ordentlig måtte alboge seg fram, men alle var dom trøyelause, og alle gikk dom nordetter. Han kom inte lengre enn bort i bakken, så slo dom ‘n over ende, og der vart ‘n liggandes til søstrene mine skulle ha inn kua om kvelden; da låg ‘n der og holdt begge knyttnevane for ansiktet, og var reint blåsvart i synet, og store frohatten sto for munnen på ‘n. Dom ble reint fælne, kan en veta, dom dro ‘n med seg inn og la ‘n på benken og så henta dom meg. Da je fekk se ‘n, kunne je skjønne det var ilt på ferde, og je visste inte mere enn ei råd: je tok ned børsa av veggen, hu var skarpladd, og så skaut je langs med ‘n; men inte rørde ‘n seg mere enn den stokken Gjerdrumsøkningene har lagt midt over veien der. Han låg så dau som en stein, gjorde ‘n. «Ja så,» tenkte je, og så la je i på nytt lag. «Kom og ta i med meg, jenter,» sa je, «vi får legge ‘n der vi tok ‘n, det nytter nok inte her.» Vi gjorde så, vi la ‘n i bakken, og så skaut je igjen; men da kan det vel hende han vakna. Skvatt ‘n inte like under børsepipa, så la meg aldri komme levandes herifrå! Og han glodde og stirte om seg så fælt at vi vart reint ille ved. Så fekk vi ‘n himatt da, men han var klein, og så stygg og fæl vart ‘n etter, at De aldri det kan tru; der han sto, der sto ‘n, og stirde fram for seg, som om aua ville utor skallen på ‘n; inte ville ‘n ta seg noe til, og aldri tala ‘n til noen, når dom inte tala til han fysst; han var huldrin, han. Men så seig det ta ‘n smått om senn, og da var det fysst han fortælte om hosdan han var blitt slik.
Det er de gongene je har sett slikt,» sa Matthias.
«Har du aldri sett nissen?» spurte jeg.
«Jøsses jo, det har je,» svarte Matthias skråsikker; «det var me’ je var hime hos foreldra mine i Laskerud, for der var ‘n. Je såg ‘n inte mere enn én gong. Vi unga hadde lagt oss, men kallen skulle utom døra fysst, og det var vakkert, blankt månelys; så satt det en liten gutt på låvebrua og slengte med beina og såg opp på månen, så han inte merka kallen.
«Gå inn og legg deg nå, Mattis,» sa kallen, for han trudde det var je, «og sitt inte der og glo etter månen, så seint som det nå er.» Men med det samma vart gutten borte, og da kallen kom inn att og spurde etter meg, så låg je alt borti senga og snorksov je.
Men så var det den gongen je ville tala om, som je såg ‘n. Je var nettopp vaksen, for det var året etter je hadde gått for presten; det var en lørdagsefta, je hadde vøri i byen med planker, og vøri på en liten kant om dagen. Straks je kom him, gikk je sta og la meg. Da det lei utpå kvelden, sto je opp, og da je hadde fått i meg litt mat – mye var det inte, for je var ør og lei i hue ennå – så sa ‘n far til meg: «Før du går bort og legger deg igjen, får du gi Blakken nattefôret du, for de andre er vel ute og renner etter jentene igjen.»
Je såg da inn i stallen til Blakken fysst, han sto der og knegga, og så gikk je inn på stalltrevet og skulle ta et fange med høy; men så fekk je tak på to lodne ører liksom på ei bikkje, og straks etter fekk je se to auer så raue som glør, som glodde og stirde på meg. Je tenkte inte anna enn at det var en hund, og kasta ‘n inn i underlåven så det sokk ti ‘n. Da je så hadde vøri inne og lagt i hekken, gikk je inn på låvegolvet og tok med meg et gammalt riveskaft, som je ville skysse ‘n ut med, og je leita og skyssa, og inte var det et hòl så stort at en røyskatt kunne smette ut; men borte var ‘n og borte blei ‘n, han. Og i det samma je skulle gå ut, var det rektig som én skulle slått beina unna meg, og je rulla så freskt over ende at je aldri har rulla freskere; og da je kom opp-att, så sto ‘n i stalldøra og skrasla og lo så den raue topplua nikka.»
Således ble Matthias ved å fortelle fort vekk om puslinger, huldrer og nisser, til vi kom ut på Kolsrudåsen, hvor en ser ut over Øvre-Romerikes store flate, som nu lå foran oss i det klare måneskinnet. Mot nord løftet Mistberget seg blånende, med enkelte sneflekker; like ned for meg hadde jeg Heni og Gjerdrums kirker; efter dem kunne jeg bestemme min kos, og da jeg dessuten var vel kjent her oppe fra tidligere jakter, sa jeg farvel til min veiviser, og var heldig nok til å nå frem uten å bli ertet av nisse eller fristet av huldren.
«Fra Asbjørnsen og Moe – Norske folkeeventyr 1»
Tilleggsinformasjon
I boka Norske huldreeventyr og folkesagn 1″ fra 1949, finnes en del tilleggsinformasjon om historiene. Jeg har sakset følgende:
Stykket Matthias Skytters historier ble først trykket i «Nor», som kom ut før julen 1837, omtrent et år etter at vandringen til Asbjørnsen fra Nittedal mot Gjerdrum fant sted. Da var kun to av historiene med, resten kom først med i Huldreeventyr fra 1845.
Propretiæren i Nittedal het Torger Holm og bodde på Nordre Holm. Han var kjent for sin gjestfrihet, så Asbjørnsen måtte nok spise både middag og drikke kaffe hos ham.
Asbjørnsen nevner at han går mot Nybraaten, men han må forveksle plassen med Nordbråten som ligger der han beskriver det.
Hans reise til Hallingdal…. sikter til prosten Strøm Thordsen Grøttings flytting fra Nittedal til Ål i Hallingadl i 1819. Grøtting var faren til Asbjørnsens venn Andreas Wulfsberg Grøtting.
Veien som Asbjørnsen gikk, gikk gjennom Gjerdrum almenning som ligger vest i bygda mot Nittedal. Skogen skal på det tidspunket nærmest være ødelagt.
Det Matthias forteller er ikke gamle sagn, men egne opplevelser gjerne kalt memorater.
Gårdene Mo og Bjertnes blir begge nevnt i stykket, og det skal ha vært på hovedvegen gjennom bygda Mathias skal ha møtt huldra.
